Smertestillende

Våkner ordløs inn i virkeligheten. Ingen er her. Overlevde natten. Alt jeg vil er å sove nå. Forsvinne tilbake til alle trådene som trekker, veve meg et vakrere, mer levende bilde enn virkeligheten. Virkeligheten er så trettende. Må sovne igjen før smerten kryper inn i bevisstheten. Før jeg kjenner tvangstrøyen av hud som presser imot meg. Tankene som begrenser meg. Behov som vil bli tilfredsstilt. Kaffe som må lages. Medisinen som skal holde eksperimentet gående. Det er en noen, som kan strekke hånden ut til meg gjennom terskelen til kaos og minne meg på hvem jeg er og hvor mange ganger jeg har overlevd dagen. Men ingen er her. Trådene trekker. Det var en dag jeg ikke overlevde.

Dedikert til gud

Kjære jevnlige leser av "En bedreviters harde hverdag", jeg mener deg Gud. Min eneste faste leser og pålitelige kritiker.

Hvorfor er du så dust?
Hva var det meningen at jeg skulle gjøre igjen?
Kom igjen da, du visste jeg kom til å glemme det, jeg ble født skækk med huet i skyene og det var din beslutning å gjøre meg glemsk.
Jada jada, gjøre verden bedre, men hvordan? Jeg kan liksom ikke vise mer tenner i smilet jeg gir verden.
Hva mener du kunst?
Æsj.

Jeg vurderer å senke standarden.

Siden kvalitet ikke er min sterkeste side. Især om man inkluderer forståelse som en del av et kvalitetsprodukt. Så vurderer jeg å satse på kvantitet. Forhåpentligvis vil dette også korrigere forståelsesaspektet. Som i et langt forhold der mange ord er blitt ytret. Så vil forståelsen av ordene forandres. Man vil ihvertfall kunne få en fornemmelse for den egentlige meningen bak de uforståelige usammenhengende sammenhenger. Og nøyaktig hvor i samtalen det er akseptabelt å kun følge halvveis med, mens man observerer netflix med sin resterende oppmerksomhet.

Dette er alt skrevet for min personlige tilfredsstillelse. Men i den enorme fantasiverdenen jeg har skapt for meg selv kan det forestilles at det finnes et publikum der ute. En enkelt dedikert leser av nøyaktig min type tankestrøm. Fra en gal person til en sinnsyk en. Et slags møte mellom sinn. Brytningen av barrieren av menneskeskinn. Rett til de indre organer.


Vel. I og med at dette ble skrevet i juni så er standarden tydeligvis ikke sunket lavt nok. Ingenting er bra nok. Dumme apehjerne.

Damn it. Det ble juni igjen. Og så august. Værsågod.

Menneske

Kasper ser bildet av seg selv og erklærer: Jeg ser ut som et menneske. La oss rive denne setningen fra hverandre. Først og fremst: Såklart. For alle de resterende punkter i denne monolog vil vi utnytte det svært nysgjerrige ordfolket. Det er det de vil bli kalt nå. De liker ikke punkter og foretrekker fremfor alt en slags mystisk ordgele av sammenhenger som ikke henger sammen med mindre man vet alle hemmelighetene til bloggens guddommelige skaper. Blandt ordfolket er forvalterene av disse
hemmelighetene blitt forfremmet til prester. Når de er midt i en storm av ord samles de i store bokstavbygg og hører på vinden gjennom prestenes tolkninger. Prestene ser sammenhenger som ikke henger sammen og veileder dem gjennom stormen til det knapt kjennes som en lunken bris på en sommerdag. Det er i grunn svært mystisk at de kan oppleve en storm siden de er skånt for værfenomener i enhver annen sammenheng. Kanskje det er derfor det oppleves så spirituelt. Men den største delen av denne spiritualiteten må komme av følelsen av å kunne se omrisset av mening i noe tilsynelatende meningsløst og mest sannsynligvis fiksjonelt. Uansett.

I denne delen av sermonien danser ordfolket kaotisk og usammenhengende til prestens vindsang, mens de ytrer enkeltord som kommer til dem individuelt gjennom de åpne vinduene. Når de til slutt er utmattet legger de seg på gulvet i en klynge og bygger en slags ustabil pyramide med de små ordkroppene sine. Det er ikke alltid de nederste ordmenneskene overlever sermonien. Noen ganger blir vekten på de nederste ordmenneskene for mye å bære og de blir diskvalifisert fra det prestene kaller tekst. De får ikke lov til å møte til ordforsamlingene igjen og må leve i små hytter i utkanten av bloggarkivet. Hedninger kalles de, men de er egentlig guds favorittfolk. De knuste ordene som ble brukt for hardt. Poesi som... gyngestol.

Men Kasper er et menneske. Jeg kan relatere til denne ytringen. Et øyeblikk av å observere seg selv utenfra som et ordinært medlem av menneskeklanen. Til tross for de sterkeste insignier på at man tilhører en helt annen art. Så mye overflate man kommer utstyrt med, til tross for at man tilbringer hele livet innkapslet i elektronisk organmos. Inne i mørket der ingen kan se deg. Allikevel så gir man tilsynelatende inntrykket av å være noe så forståelig og konkret at man kun trenger ett ord for å relatere dets mening: Menneske.

Men mennesker er rare dyr. Endesløst av ord om dette. Ingen forklaring egentlig. Det er kanskje best vi ikke snakker mer om dette. Flere ord har allerede omkommet under denne stormen.

Siden sist (skrevet nå)

Tydeligvis har jeg ikke samme lojalitet til denne bloggen som jeg har til spotify spillelistene mine. Alle de små menneskene er fortvilet over mangelen på guds tilstedeværelse i deres hverdag. De har nådd opplysningstiden. Med denne farten vil det lille folket nå langt forbi vår egen tidsalder innen ett par år. Fremtiden venter i spenning. Utrolig farten man utvikler seg på når man er forlatt for seg selv i flere år.

Ellers i det de kaller virkeligheten så lener sauene seg kraftig mot venstre i vinden. Det er ikke en spesielt turbulent tid i værets historie, så mye som det er en rimelig konvensjonell og pendulant helning i sauenes historie. Snart vil de velte mot høyre. Det er en slags befrielse i å innse sin ubetydelighet blant milliarder av samme art på en planet blant potensielt endesløst av tilsvarende planeter i et stort svart univers. Det er også en slags frihet i å innse at makten man har som individ kan forme ens eget liv og vår verden og skape historie. Vi blir aldri helt sikre på hvilken form for frihet som er mest ønskelig. Vi har behov for begge.

Kanskje illusjonen er at man selv kan velge hva som er signifikant. Hva som er viktig og riktig. I våre små verdener, beskrevet over millioner av blogger og århundrer med bøker og tidskrifter. Det er en logisk brist, det er klart ukorrekt. Uansett hvor hardt man lukker øynene sine for det man ikke vil se, og kanskje mest av alt, det man ikke kan kontrollere, så vil det nødvendigvis spille inn i ens liv hvis det er av genuin betydning. Signifikant som bienes død, forurensningen av verdens hav og det tilhørende land. Epidemier av sykdom, utvalget av kosthold og bosted tilgjengelig for deg. Begrensningen av din sosiale og kapitale makt. Behovet for velmenende økonomisk satsing i vitenskapen. Solen som eksploderer. Entropi. Død. Det er reelle problemer der ute. Det er lidelse. Hvis du er den første personen som kommer over denne bloggen så er du uendelig heldig ved sammenligning med de aller fleste... mest sannsynligvis. Jeg er heldig og. På mange måter. Mens vi venter på menneskehetens selvutslettelse. I en verden med så mange folk at vi rent statistisk sett er insignifikante. I et univers som strekker seg lenger enn vi kan forstå så er vi uten tvil insignifikante. Vi er skapt for å observere hverandre og universet og forsvinne inn i det igjen. Gjenfødt som stjernestøv. Som en person som ser seg selv i speilet er vi universets øyne i et øyeblikk av behov for å observere sin skjønnhet og sine imperfeksjoner før hun river øynene sine ut og fortsetter sin dag.

Det er noe vakkert i det også. Det er bare å nyte konseptet i fulle åndedrag mens vi fortsatt kan puste inn luften rundt oss. Du og jeg kommer sikkert til å dø av kreft på et ubeleilig, men forståelig tidspunkt og la problemet med å ikke kunne puste falle på senere generasjoner.

Inntil denne tid får vi nøye oss med å svaie i vinden med resten av saueflokken, mens vi kan undre om hvorvidt vi tilhører samme flokk.

Siden sist (skrevet for 4 år siden)

Jeg har fullstendig neglisjert de små menneskene som bygger bloggen. Jeg ser at de allerede har bygget templer der de tilber meg, kanskje dette kunne vært forhindret om jeg ikke hadde etterlatt mitt profilbilde i deres verden. Men det er ikke til å se bort fra at om ikke mitt bilde hadde vært der så ville de ha tilbedt veggtapeten de er omgitt av. Det gleder meg at de tilber meg. Til tross for at jeg ikke har vært i kommunikasjon med dem på flere år. Jeg vet ikke hva slags bilde de har skapt seg av meg, men jeg håper de ikke har utelatt mine negative sider. Jeg mistenker det er mye å lære av disse. Men jeg er returnert til mitt tempel. Et hjem for meg og min fiksjonelle stamme. Det er godt at tid fungerer annerledes for de små menneskene mine, de har nådd steinalderen i en alder av fire og jeg er svært stolt av dem. Man har tid til å finne på sånt når man er udødelig og spart for all fysisk lidelse. De har ihvertfall valgt en gudinne som en dag vil bli deres undergang, det er jo en korrekt basis for tilbedelse. Når jeg slutter å skape deres verden vil det bli arkeologenes jobb å samle sammen bitene av deres for evig tapte kultur.

The kamikaze philosophy of life

Verden er så mye enklere å leve i når man tror den er styrt av en overordnet gud og skjebneskaper. Det hadde vært så deilig å overlate ansvaret over mitt eget liv og dets konsekvenser i fremmedes hender. For det er så uendelig kjipt å vite at ting som går galt i mitt eget liv hovedsakelig er min feil. Det er alt for mye press å sette på seg selv. Så faen heller. La himmmelen falle for det ligger ikke i mine hender, og ting hadde sikkert skjedd på nogenlunde samme vis uansett hva jeg hadde foretatt meg. Eventuelt; Alt går til helvete før eller siden, så man burde bare akseptere det og gjøre det beste ut av de sekundene med livstid man får utdelt. I'ts the kamikaze philosophy of life (som helst ikke skal anvendes av personer med noe slags ansvar over andres liv i løpet av en arbeidsdag). Men så kan man jo alltids se tilbake på sitt eget livs historie og resten av verdens historie og komme frem til at dette generelt sett ikke er en bra måte å forbedre livet sitt på i lengden. Men akkurat i øyeblikket er det fint å la ting falle der de falle vil. Men er altid slitsomt å plukke opp bitene etterpå...