Folk tenker så mye på hva andre folk tenker.

Det er kanskje ikke noe problem i seg selv at folk tenker på hva andre folk tenker. Det kan nok sies å være en særdeles positiv ting. Å for eksempel ta hensyn til andre og bry seg. Eller å prøve å passe inn for ikke å forstyrre verdens tilsynelatende ro og orden. Men mest av alt så bruker vi tiden inni andre folks hoder på å prøve å finne ut hva de syns om oss. Eller hvilke tittel vi ville fått hvis verden hadde gått under og denne person var nødt til å lage et nytt kongedømme. Ville vi blitt utvalgt til å være konge eller hoffnarr? Hvor interessant virker jeg som person for noen jeg har snakket med i 3 minutter? Hvor vellykket er jeg i forhold til andre mennesker på min alder? Gjør jeg de rette tingene, er jeg på rett vei? Er jeg respektert, er jeg godt likt, er jeg pen nok, er jeg bra nok?

Er folk misunnelige på meg? Jeg vil på et underbevisst plagsomt nivå at verden skal misunne meg fordi jeg er fantastisk og vet alt. Men det å tenke på hva andre folk tenker om meg og om de liker meg, og om de i såfall ville like meg mindre om jeg sa og gjorde noe annet hindrer meg nesten i å tenke selv. Det er for mange folk å ta hensyn til, og vi vet vel alle at det som regel ikke går an å tilfredstille hele verden. Så i løpet av 22 år burde jeg egentlig ha sluttet å prøve. Det funker ikke i lengden å gi seg selv kritikk for ikke å være perfekt innen alle livets kategorier. Selv om jeg er perfekt i mange av dem...

Å sammenligne seg selv med andre hele tiden er et fengsel, og det burde ikke oppfordres til å bo i det. Fordi alle cellene er like og de innsatte sitter inne hele dagen og stirrer over gårdsplassen mot den andre siden av fengselet der andre fanger sitter og prøver å vise at de har en helt fantastisk dag i buret sitt. Alt dette foregår helst uten at det ser anstrengt ut. Men jeg er anstrengt. Og siden det egentlig er opp til meg å velge hva jeg skal tenke på så tenkte jeg å slutte å tenke på hva andre folk tenker om meg og hva de på sin side tenker at jeg tenker når jeg tenker og hva jeg tenker om dem igjen.

Prologos

Her skal det en gang bli liv. Små mennesker vil etterhvert bli lagt til på nettsiden, de vil reprodusere seg og innen en viss tid vil de bli mange nok til å finne på jordbruk. Så vil de få nok mat til å brødfø soldater og de soldatene vil vinne kriger mot fiendeblogger, og da vil vi få deres små mennesker med på laget vårt. Dette er også sunt i forhold til å unngå arvelige sykdommer som måtte eksistere blant de små menneskene hvis de bare skulle reprodusere seg blant sine egne. Digresjon.

Når de en gang blir lei av å krige, vil de forhåpentligvis begynne å lage bokstaver, og så vil de bygge alle bokstavene ved siden av hverandre til de blir store ord, med store ord kan man bygge murer og slott og store emperier. Alt jeg satser på er at de skal bygge en blogg, men små mennesker har sin egen vilje, så hvis de bygger en jernvarehandel så er det ute av min kontroll.

Det er vel strengt tatt mye mer sannsynlig at de bygger en jernvarehandel enn en blogg. En jernvarehandel er et nødvendig skritt på veien fra idustrialisering til fancy teknologisk utvikling og postmodernistisk kunst som ingen forstår noe av, med følge av desillusjonering. Sånt vil jeg ikke ha noe av, i såfall vil jeg se meg nødt til ta livet av dem. Da skal jeg skrive en epilogos.