Siden sist (skrevet nå)

Tydeligvis har jeg ikke samme lojalitet til denne bloggen som jeg har til spotify spillelistene mine. Alle de små menneskene er fortvilet over mangelen på guds tilstedeværelse i deres hverdag. De har nådd opplysningstiden. Med denne farten vil det lille folket nå langt forbi vår egen tidsalder innen ett par år. Fremtiden venter i spenning. Utrolig farten man utvikler seg på når man er forlatt for seg selv i flere år.

Ellers i det de kaller virkeligheten så lener sauene seg kraftig mot venstre i vinden. Det er ikke en spesielt turbulent tid i værets historie, så mye som det er en rimelig konvensjonell og pendulant helning i sauenes historie. Snart vil de velte mot høyre. Det er en slags befrielse i å innse sin ubetydelighet blant milliarder av samme art på en planet blant potensielt endesløst av tilsvarende planeter i et stort svart univers. Det er også en slags frihet i å innse at makten man har som individ kan forme ens eget liv og vår verden og skape historie. Vi blir aldri helt sikre på hvilken form for frihet som er mest ønskelig. Vi har behov for begge.

Kanskje illusjonen er at man selv kan velge hva som er signifikant. Hva som er viktig og riktig. I våre små verdener, beskrevet over millioner av blogger og århundrer med bøker og tidskrifter. Det er en logisk brist, det er klart ukorrekt. Uansett hvor hardt man lukker øynene sine for det man ikke vil se, og kanskje mest av alt, det man ikke kan kontrollere, så vil det nødvendigvis spille inn i ens liv hvis det er av genuin betydning. Signifikant som bienes død, forurensningen av verdens hav og det tilhørende land. Epidemier av sykdom, utvalget av kosthold og bosted tilgjengelig for deg. Begrensningen av din sosiale og kapitale makt. Behovet for velmenende økonomisk satsing i vitenskapen. Solen som eksploderer. Entropi. Død. Det er reelle problemer der ute. Det er lidelse. Hvis du er den første personen som kommer over denne bloggen så er du uendelig heldig ved sammenligning med de aller fleste... mest sannsynligvis. Jeg er heldig og. På mange måter. Mens vi venter på menneskehetens selvutslettelse. I en verden med så mange folk at vi rent statistisk sett er insignifikante. I et univers som strekker seg lenger enn vi kan forstå så er vi uten tvil insignifikante. Vi er skapt for å observere hverandre og universet og forsvinne inn i det igjen. Gjenfødt som stjernestøv. Som en person som ser seg selv i speilet er vi universets øyne i et øyeblikk av behov for å observere sin skjønnhet og sine imperfeksjoner før hun river øynene sine ut og fortsetter sin dag.

Det er noe vakkert i det også. Det er bare å nyte konseptet i fulle åndedrag mens vi fortsatt kan puste inn luften rundt oss. Du og jeg kommer sikkert til å dø av kreft på et ubeleilig, men forståelig tidspunkt og la problemet med å ikke kunne puste falle på senere generasjoner.

Inntil denne tid får vi nøye oss med å svaie i vinden med resten av saueflokken, mens vi kan undre om hvorvidt vi tilhører samme flokk.