Menneske

Kasper ser bildet av seg selv og erklærer: Jeg ser ut som et menneske. La oss rive denne setningen fra hverandre. Først og fremst: Såklart. For alle de resterende punkter i denne monolog vil vi utnytte det svært nysgjerrige ordfolket. Det er det de vil bli kalt nå. De liker ikke punkter og foretrekker fremfor alt en slags mystisk ordgele av sammenhenger som ikke henger sammen med mindre man vet alle hemmelighetene til bloggens guddommelige skaper. Blandt ordfolket er forvalterene av disse
hemmelighetene blitt forfremmet til prester. Når de er midt i en storm av ord samles de i store bokstavbygg og hører på vinden gjennom prestenes tolkninger. Prestene ser sammenhenger som ikke henger sammen og veileder dem gjennom stormen til det knapt kjennes som en lunken bris på en sommerdag. Det er i grunn svært mystisk at de kan oppleve en storm siden de er skånt for værfenomener i enhver annen sammenheng. Kanskje det er derfor det oppleves så spirituelt. Men den største delen av denne spiritualiteten må komme av følelsen av å kunne se omrisset av mening i noe tilsynelatende meningsløst og mest sannsynligvis fiksjonelt. Uansett.

I denne delen av sermonien danser ordfolket kaotisk og usammenhengende til prestens vindsang, mens de ytrer enkeltord som kommer til dem individuelt gjennom de åpne vinduene. Når de til slutt er utmattet legger de seg på gulvet i en klynge og bygger en slags ustabil pyramide med de små ordkroppene sine. Det er ikke alltid de nederste ordmenneskene overlever sermonien. Noen ganger blir vekten på de nederste ordmenneskene for mye å bære og de blir diskvalifisert fra det prestene kaller tekst. De får ikke lov til å møte til ordforsamlingene igjen og må leve i små hytter i utkanten av bloggarkivet. Hedninger kalles de, men de er egentlig guds favorittfolk. De knuste ordene som ble brukt for hardt. Poesi som... gyngestol.

Men Kasper er et menneske. Jeg kan relatere til denne ytringen. Et øyeblikk av å observere seg selv utenfra som et ordinært medlem av menneskeklanen. Til tross for de sterkeste insignier på at man tilhører en helt annen art. Så mye overflate man kommer utstyrt med, til tross for at man tilbringer hele livet innkapslet i elektronisk organmos. Inne i mørket der ingen kan se deg. Allikevel så gir man tilsynelatende inntrykket av å være noe så forståelig og konkret at man kun trenger ett ord for å relatere dets mening: Menneske.

Men mennesker er rare dyr. Endesløst av ord om dette. Ingen forklaring egentlig. Det er kanskje best vi ikke snakker mer om dette. Flere ord har allerede omkommet under denne stormen.