Dedikert til gud

Kjære jevnlige leser av "En bedreviters harde hverdag", jeg mener deg Gud. Min eneste faste leser og pålitelige kritiker.

Hvorfor er du så dust?
Hva var det meningen at jeg skulle gjøre igjen?
Kom igjen da, du visste jeg kom til å glemme det, jeg ble født skækk med huet i skyene og det var din beslutning å gjøre meg glemsk.
Jada jada, gjøre verden bedre, men hvordan? Jeg kan liksom ikke vise mer tenner i smilet jeg gir verden.
Hva mener du kunst?
Æsj.

Jeg vurderer å senke standarden.

Siden kvalitet ikke er min sterkeste side. Især om man inkluderer forståelse som en del av et kvalitetsprodukt. Så vurderer jeg å satse på kvantitet. Forhåpentligvis vil dette også korrigere forståelsesaspektet. Som i et langt forhold der mange ord er blitt ytret. Så vil forståelsen av ordene forandres. Man vil ihvertfall kunne få en fornemmelse for den egentlige meningen bak de uforståelige usammenhengende sammenhenger. Og nøyaktig hvor i samtalen det er akseptabelt å kun følge halvveis med, mens man observerer netflix med sin resterende oppmerksomhet.

Dette er alt skrevet for min personlige tilfredsstillelse. Men i den enorme fantasiverdenen jeg har skapt for meg selv kan det forestilles at det finnes et publikum der ute. En enkelt dedikert leser av nøyaktig min type tankestrøm. Fra en gal person til en sinnsyk en. Et slags møte mellom sinn. Brytningen av barrieren av menneskeskinn. Rett til de indre organer.


Vel. I og med at dette ble skrevet i juni så er standarden tydeligvis ikke sunket lavt nok. Ingenting er bra nok. Dumme apehjerne.

Damn it. Det ble juni igjen. Og så august. Værsågod.